Case studie. Date igjen – med diabetes

Diabetes er tøft. Det er som å ha et krevende kjæledyr permanent bundet til seg. Det er ingen pauser og ingen barnevakter. Men selv om du ikke kan fri deg fra det, kan du dele noen av de emosjonelle byrdene og delegere litt av arbeidet som er forbundet med å ha konstant kontroll på din diabetes. Det er noe et godt vennskap kan gi deg. 

Nå et lavmål 

Når jeg ser tilbake, kan jeg fremdeles huske den smerten jeg følte i den tiden jeg trodde jeg aldri skulle finne noen som ville elske meg, når jeg hadde diabetes. Jeg husker sommerkvelden for fem år siden hvor jeg lå, redd i sengen, med et gjenstridig lavt blodsukker som bare ikke ville komme opp uansett hvor mye mat jeg kastet i meg. Jeg var fullstendig klar over isolasjonen min, av å være alene uten noen til å hjelpe meg. Jeg lurte på om noen noensinne ville være forberedt på å ta på seg den rollen. Ikke bare å ta meg inn i livet sitt, men å ta min diabetes i tillegg. 

Mens jeg bearbeidet et knust hjerte, fant jeg det veldig vanskelig ikke å stille spørsmål om min helse hadde spilt en rolle i at mine forhold brøt sammen. Det er normalt for alle å lure på "Hva er galt med meg?" Når et forhold tar slutt, følte jeg i hvert fall for en tid, at jeg hadde et konkret svar. Bruddet forsterket frykten for at ingen kunne elske meg og min diabetes. 

Elsk meg, godta diabetes 

Å snu denne type hjertesorg og vurderer et nytt forhold er vanskelig nok uten den ekstra dimensjonen som diabetes er. Jeg var selv fristet til å bare prøve å skyve diabetes til side og fjerne den helt fra ligningen. Kunne klare å forklare vanskelighetene med balansegangen mellom mat, insulin og aktivitet til en ny partner, i håp om at problemene ville bli forstått uten å skremme dem vekk? 

Med tiden innså jeg at tidligere forhold tok slutt av den enkle grunn at det ikke var ment å vare. Diabetes er ikke ansvarlig for alt. Når det er sagt, uansett hvor mye jeg kan mislike det, er diabetes en del av meg. Det bidro vesentlig til å gjøre meg til den personen som jeg er, og former mitt daglige liv. Hvis en person virkelig elsker meg så  må de  godta min diabetes. 

Da jeg møtte den personen som hjalp meg med dette, fortalte jeg ham faktisk om min diabetes i løpet av få minutter. Det er vanligvis ikke slik jeg innleder min første samtale, men siden han var i ferd med å klatre opp en klippe og jeg var den ene som holdt sikkerhetentauene, ville det vært helt galt å ikke la ham være klar over min situasjon. Heldigvis for meg antok han ikke umiddelbar at diabetes gjorde meg til en uegnet klatrepartner eller som en uegnet romantisk partner! Isteden tok han seg tid til å bli bedre kjent med oss begge - meg og min diabetes. 

Etter vi kom sammen har jeg brukt betydelig mindre krefter på min diabetes. Ikke fordi kjærlighet på mystisk vis har gjort diabetes lettere, men fordi jeg ikke gjør det alene. Ian teller karbohydratene i måltidene mine, laster ned blodsukkerdata og vil selv sjekke blodsukkeret for meg i løpet av natten. Men det handler om mer enn bare de daglige fysiske oppgavene. Ian er også min største følelsesmessige støtte. Vi arbeider oss gjennom frustrasjoner sammen, så det føles mindre overveldende. Vi feirer suksesser sammen, noe som gjør dem enda søtere. 

Og i fjor sommer, på den beste dagen i mitt liv, giftet jeg meg med denne mannen som har lært meg hva kjærlighet betyr, og vist meg hva et godt forhold kan gjøre. Han giftet seg med meg og min diabetes.